Per Platou (f.1964)

Tilbake

Per Platou er utdannet Cand.Mag fra Universitetet i Oslo med fagkretsen massekommunikasjon, kriminologi, idéhistorie og matematikk. Han har bred produksjonserfaring innenfor film-, musikk- og kunstverdenen med spesialkompetanse innenfor elektroniske media. Siden 1995 har han vært aktiv i kunstnergruppen Motherboard som har gjennomført en rekke forestillinger, installasjoner og andre aktiviteter knyttet tett opp til liveart og kunst/ny teknologi-feltet, både i Norge og internasjonalt.

 

not net dot art
av Per Platou, kurator
pepe@pobox.com

Høsten 1994 logget jeg meg på nettet med min lille mac for første gang. Det var ikke internett, men en såkalt BBS - en lokal server med en "oppslagstavle" hos en kar i Bergen med noen tekster, bildefiler og etpar lyder. Det tok meg ca. en uke å lære hvordan jeg kunne laste ned et lite bilde (i sort/hvitt, svært dårlig oppløsning - en romferge!) Noen uker etter klarte jeg å laste ned lyden av en liten fugl og en sekkepipe, ca 3 sekunder hver. Etter å ha lastet dem ned, var det bare snakk om noen få dager med mekk før jeg faktisk klarte å høre disse lydene på den samme maskinen. Men for meg var dette en revolusjon, og det tok faktisk ikke så mange månedene før jeg kom meg på det "ordentlige" internettet, og deretter var det hele igang. Allerede våren 1995 satt jeg og noen gode venner med gitar, keyboard og mikrofon og jammet live med andre musikere i London, San Francisco, Chicago og Dublin i en liten klubb samlet rundt programvaren Res Rocket Surfer. At det hørtes radikalt forskjellig ut i alles respektive høyttalere lærte jeg først senere, og det var uansett ikke så farlig. Det viktige var samhandlingspotensialet, og følelsen av total anarkistisk frihet. Det låt ulikt alt annet jeg hadde hørt. Ikke så lenge etterpå - ca. i 1996 - var internett i farger et faktum, og vi ble vant til å høre og lese om internettet som det neste store og viktige. I løpet av de neste årene var "alle" på nettet, og både dagsaviser, magasiner, TV og underholdningsindustrien hadde kastet seg på bølgen.

Stort var det da å motta en liten nettadresse kalt jodi.org i en anonym epost, klikke seg inn og oppleve at nettet tok over datamaskinen fullstendig. Masse blinkende farger i rasende hastighet, uforståelig hopping av bokstaver, tall og tegn (pre-Matrix ascii for kjennere) og til og med opplevelsen av at disse radikale uttrykkene bokstavelig talt hoppet ut av browservinduet og tok over hele kontrollen over maskinen. "Et kunstvirus" tenkte jeg, og trakk ut strømpluggen. Men jeg måtte prøve igjen, og igjen, og opplevde at nettleseren min oppførte seg stadig mer fascinerende. Radikalt forskjellig fra alt annet jeg hadde sett, og myteskapende i stor skala ved at opphavspersonene aldri tilkjennega sin identitet.

OK, så virker ovenstående nostalgisk og litt patetisk tenker du kanskje. Men her sitter jeg like før åpning og skal skrive noe fornuftig om utstillingen Skrevet i stein, og disse refleksjonene klarer jeg ikke å frigjøre meg fra. De fleste av oss bruker jo nettet med prosaisk selvfølgelighet idag, nesten så selvfølgelig at det er vanskelig å kjenne hvor kroppen slutter og maskinen begynner (eller omvendt). På den annen side er jo internett fremdeles er en "ny" kommunikasjonskanal, sammenlignet med radio, TV og telefoni, for ikke å snakke om trykt skrift. Og om jeg er en smule tilbakeskuende, så er denne utstillingen definitivt ikke ment slik.

Bare så det er helt klart: Det er ikke nettkunst du idag og fram til slutten av mai 2003 kan beskue i museet for Samtidskunst i Oslo. Like lite som naturhistorisk museum på Tøyen viser oss den egentlige naturen, eller vikingmuseet viser en vikinglandsby er Skrevet i stein ikke selve nettkunsten, men snarere en homage, en kuratert og subjektiv arkeologi, en kunstnerisk lek og et forsøk på å formidle historien om mytene innenfor en liten tidsepoke som spenner over noen få år på slutten av 1990-tallet. I kunsthistorisk perspektiv ligger net.art langt foran det som på offisielt hold leses som "samtidskunst" (dvs. alt som er laget etter 2.verdenskrig). Likevel har denne epoken allerede i noen år stått i fare for å eroderes ut av historien - før den er skrevet - både på grunn av teknologiske og samfunnsmessige endringer, og skiftende trender i det globale kunstmaskineriet.

Skrevet i stein - en net.art arkeologi er et oppriktig ønske om å forstå net.art som "historisk" kunstretning, altså å bringe den inn i den etablerte kunstdebatten ved hjelp av noen tydelige og dramatiske grep. Tittelen henspiller både på et av utstillingens hovedverk “ Blank & Jerons marmortavler inskribert med tekstene fra "an introduction to net.art" av Alexei Shulgin og Natalie Bookchin (1999) - og på ønsket om å danne en kritisk/diskursiv begrepsramme for denne mangesidige, sjangeroverskridende og tildels politiserte kunstformen. Etter mindre enn ti års eksistens har begrepet net.art i visse kretser rukket å oppnå en slags mytisk karakter selv om - eller kanskje fordi “ ingen har klart å "fange" bevegelsen kunsthistorisk. Innenfor sjangeren finner man alt fra sosial resirkulering av flyktige koder, situasjonisme og dannelsen av politiske symbolaksjoner til eksistensielle refleksjoner og meditasjoner over det vestlige menneskets livsform foran sin flimrende 75Hz dataskjerm, permanent koblet opp mot the Matrix.

The dot. Denne lille prikken mellom "net" og "art" som skulle vise seg å bety så mye for etableringen av en større diskurs, har fått en framtredende plass i et monter i utstillingen. Som i en spennende actionfilm hvor skurkene (våre helter, selvfølgelig) skal stjele verdens største diamant, og må fire seg gjennom taket, forsere museumsvoktere og laserstyrte alarmsystemer, har jeg valgt å lade denne lille blanke kula med maksimal patos og konseptuell tyngde. Som nettkunstforsker, skribent og aktivist Josephine Bosma skriver i sin katalogtekst er denne lille prikken nemlig en nøkkel til forståelsen av alt som du idag kan se i den ærverdige og overdådig svulstige banksalen ved museet for Samtidskunst i Oslo.

Mytene om nettkunstens ekstremt anti-institusjonelle natur ble siden starten midt på 1990-tallet etterhvert dens store drivkraft og lokkende åte for museer, biennaler og kuratorer verden over. Gjennom diverse smertelige erfaringer museer og kunstnere dannet seg etter at net.art ble satt på det "offisielle" kunstkartet gjennom Documenta X i 1997, dannet det seg raskt et bilde av den "opprørske" nettkunstneren som gjerne opptrer under psevdonym, en hardbarket hacker eller cracker som man må omgå med varsomhet, og som til syvende og sist alltid peker nese av kunstinstitusjonene, publikum og kritikere.

Det eneste felles begrepsapparatet som har blitt dannet omkring nettkunst generelt, og net.art spesielt, relaterer seg til perioden 1994-1999 "“ "Den Heroiske Perioden". På denne tida sto lesningen av Hakim Bey's "Temporary Autonomous Zones" høyt i kurs blant nettaktivister og fritenkere i hele den vestlige verden, og kunstnere og grupper som jodi, Alexei Shulgin, Vuk Cosic, Olia Lialina, irational, ยฎโ„ขark, name.space og Mark Amerika fikk et internasjonalt gjennombrudd gjennom mailinglister som nettime, 7-11, tyske Telepolis og amerikanske Rhizome, og magasiner som Mute, Mondo2000 og Wired. Konferansene Next Five Minutes og Cyberconf representerte en tidlig teoretisk plattform, som etterhvert også har blitt bygd inn i infrastrukturen på kunstorienterte festivaler som Documenta, Ars Electronica, DEAF (Dutch Electronic Arts Festival) og gjennom store museer og gallerier som Moma, Guggenheim, Whitney, Walker Art Center, ZKM Karlsruhe og flere.

Denne utstillingen er i utgangspunktet ment som en "peker" til den egentlige nettkunsten, altså verk, tekster, situasjonistiske aksjoner og koder (i bokstavelig og metaforisk forstand) som faktisk befinner seg på nettet - en kontekstuell visningsramme som er radikalt forskjellig fra det tradisjonelle museale rom. Nettkunsten har nemlig aldri fungert på museum (på tross av utallige forsøk), fordi den i all hovedsak er laget for å vises på din datamaskin, der du sitter og surfer mer eller mindre uskyldig mellom epost, chat, peer-to-peer nedlasting, reisebeskrivelser, shoppingarkader, porno og nyheter fra allverdens kanaler. Nettkunsten handler ikke primært om teknologi, men om å bryte inn i en gitt sosial kontekst. Det har derfor vært et uttalt mål fra min side å gi en overraskende inngang til denne materien ved å gi et overblikk over nettkunstens korte, men hektiske og motsetningsfylte historie gjennom å vise fortellinger og myter om nettkunsten i form av video, bilder, tekster, postkort, tegninger, klistremerker, post-it lapper, plakater, fotografier, huskelapper og ikoniske objekter - samt noen ironiske. Kort sagt alt som består av atomære snarere enn binære koder.

I tillegg til selve utstillingen (av ikke-nettkunst) i museets banksal og tilstøtende rom, har katalogredaktør Grethe Melby samlet og redigert en stor samling med artikler og lenker til nettkunst (der den faktisk finnes). En viktig inngang til denne utstillingen er hennes tekst om Rosetta-steinen som ble funnet i Egypt i 1799, og som ble en "kodenøkkel" til lesingen og forståelsen av tidligere tiders hieroglyfer.

Bibliotek/referanseseksjonen i utstillingsrommet er tenkt som en mulighet for å skrive ut, kopiere og selv lime sammen/binde inn en papirkatalog omkring nettkunst og tilgrensende temaer (i prinsippet alt man selv måtte finne relevant). Dette er et grep som også bringer utstillingen midt opp i en dagsaktuell debatt om kopi- og leserett, opphavsrett og den offentlige forvaltningen av historisk materiale. Som et lite puslespill for framtidas generasjoner av kunsthistorikere og bibliotekarer har vi valgt å utstede et carte-blanche ISBN-nummer med katalogforsiden, som du så kan få bundet inn gratis på museet.

Dagsaktuelle temaer som f.eks. hacktivisme, opphavsrett, sampling og resirkulering, koder som poesi, open source, virus og nettverksteori er forsøkt behandlet - indirekte - gjennom oppsettet av utstillingen. Hensikten er først og fremst å vise at nettkunsten i utgangspunktet er en ytterst sosial kunstform som kan behandles innenfor vidt forskjellige fortolkningsmodeller og rammeverk og like gjerne kan knyttes opp til tidligere kunstretninger som dada, surrealisme, pop art og fluxus som til en politisk diskurs innenfor rammen av det postmoderne informasjonssamfunnets framvekst. På et estetisk plan er Jeff Koons av en eller annen grunn det første kunstnernavnet som faller meg inn, og man kommer selvfølgelig ikke i nettkunsten heller utenom referanser til storheter som Marcel Duchamp, Joseph Beuys eller Ray Johnson.

Dette er også en lek med kunsthistoriske konvensjoner, der den personlige opplevelsen jeg hadde ved besøket hos den nå New York-baserte serbiske kunstneren Goran Djordjevic og hans "Kunsthistorisches Mausoleum" i Beograd (februar 2003) var en stor opplevelse og en viktig inspirasjonskilde under innspurtfasen av dette prosjektet. Ved å ta kunstinstitusjonen fullstendig på alvor med en utstilling om et uttrykk som i seg selv aldri har følt seg bekvem ved å kalles kunst i det hele tatt, er Skrevet i Stein i seg selv ment som et aldri så lite bidrag til nettkunstens evige eksistensielle diskurs.

Net.art representerer bare en liten flik av alt som kanskje kan plasseres innenfor kategorien nettkunst, men denne ekstra markante lille fliken er fremdeles den eneste som har evnet å sette seg selv på kartet gjennom en strategisk meta-diskurs i toneangivende fora. Jeg vil driste meg til å hevde at kunst på nettet uten denne heroiske perioden kun hadde handlet om teknologifascinasjon og spredt utforskning av nye kunstneriske formuttrykk, og ikke som idag et rikt kontekstuelt og mangefasettert rammeverk som kan brukes langt utenfor kunstfeltet.

Skrevet i stein - en net.art arkeologi er et forsøk på å skru igjen lokket på en del av den nære samtidshistorien, for dermed å gjøre det litt lettere å løfte blikket opp fra skjermen og se i hvilken grad dagens og framtidas konstellasjoner av mennesker og teknologi klarer å fortelle noen gode historier eller i det minste stille noen viktige spørsmål. Rett og slett noe mer enn bare digitale bits som forsvinner når strømmen går.

*****