net.art som myte og begrep

Begrepet net.art refererer til et kulturhistorisk fenomen som utviklet seg i perioden 1994-99. Punktumet (dot) i ordet net.art viser til at kunstformen og dens praksis hadde sin kontekstuelle og konseptuelle adresse på Internett.

Selve nettverksteknologien og dens digitale immaterialitet utgjorde fokus for aktørene i dette feltet. Dette preget feltets kulturelle ytringsformer mot slutten av 1990-tallet. Den historiske utviklingen innen net.art falt derfor i stor grad sammen med den teknologiske og kulturelle utviklingen til Internett.

En av "urmytene" om hvordan dette temporære, nesten udefinerbare gjenstandsfeltet fikk sitt navn, er at ordet net.art er en readymade. Begrepet ble generert av en teknisk krypteringsfeil i en anonym e-post til kunstneren Vuk Cosic i 1995. Feil-krypteringen så ifølge Cosic slik ut:

[...] J8~g#|\;Net. Art{-^s1 [...]

Fortellingen om at net.art fikk navn fra sitt eget utspring
- nettverksteknologien – hadde tilstrekkelig appell til at den er blitt stående. En annen grunn til at myten ble så populær var nettkunstfeltets anti-institusjonelle forankring. Det opprinnelige idealet var autonomi og institusjonskritikk.

Den heroiske perioden

net.art hadde sin "gullalder" fra 1994-1999. Dette er perioden der Internett gikk fra å være et forskningsnettverk til å bli et globalt nettverk for allmenn kommunikasjon, populærkultur og stadig økende kommersialisme. Nettverket utgjorde både palett, teknologi, medium, samt sosial og politisk drivkraft for de nye alliansene som oppstod mellom teoretikere, aktivister, kunstnere og kreative programmerere.

Mailinglisten nettime var meget sentral i utviklingen av en kritisk nettverksdiskurs som ble toneangivende for politiseringen av nettkunstfeltet. Tankegods fra Deleuze og Guattari samt Hakim Bey fikk stor betydning. Nettverk ble lansert som strategi for taktisk politisk virksomhet og sosial praksis. Målet var oppvåkning fra en søvnig, nyliberalistisk og simulert medie-hverdag. Tekstbaserte uttrykksformer kjennetegnet den tidlige net.art-perioden. Sentralt sto ascii-kode, som senere utviklet seg til å bli et visuelt uttrykk i seg selv - såkalt ascii-art.

I 1997 ble net.art innlemmet i den prestisjefylte kunstutstillingen Dokumenta X. Møtet med institusjonsverdenen var et faktum. Det ble stor skandale da kunstneren Vuk Cosic "stjal" nettstedet til utstillingen og dirigerte brukere til sitt eget nettsted. Historiens første digitale kunsttyveri førte til at omverdenen spekulerte

Vuk Cosic - fremtidsarkeologen

Vuk Cosic var en av forgrunnsfigurene i den heroiske perioden. Som prosjektleder i Ljudmila, Ljubljana Digital Media Lab var han initativtaker til en rekke internasjonale festivaler og konferanser om nettkunst. Han var også redaktør for den første serien av nettime-publikasjoner.

Cosic er utdannet arkeolog og meldte sin overgang til Internett som kunstnerisk og kreativ arena i 1995. Der ble han forstått som "fremtidens arkeolog" med evne til å knytte sammen ny teknologi med moderne urban estetikk. Belest i surrealistisk og dadaistisk litteratur har Cosic arbeidet med en blanding av filosofiske, politiske og konseptuelle nettverksrelaterte temaer.
Et av prosjektene er en parafrase over nettstedet til CNN, der alt lenker til net.art. Falske URLer og lek med identitet var utbredt en periode. Som moderator for mailinglisten 7-11 tok han identiteten Keiko Suzuki. Under dette navnet forsøkte han uten hell å melde seg inn på mailinglisten Faces, dannet av cyberfeministene Old Boys Network.

Metablink er et verk fra en abstrakt resepsjonistisk periode innen net.art-gruppen. Verket er en liten fargepalett med en ekspressiv bruk av HTML og påvirket senere verker hos Jodi og Jeff Koons. Gjennom en serie ascii-baserte arbeider har Cosic også utfordret den kunsthistoriske diskursen over flere år. Cosic var representert ved Venezia Biennalen i 2001.

Alexei Shulgin - formalisten

Alexei Shulgin, opprinnelig fotograf, er russeren som fremfor noen introduserte formalismen innen net.art. I 1994 startet Shulgin Moscow WWWart Centre. Kunstneren valgte Internett for å omgå det tradisjonelle kunstsystemet. I 1996-97 tildelte senteret den ironiske prisen WWWART Medal til ulike nettsteder som ikke var skapt som kunst, men som ga en viss følelse av kunst.

Hyperlenken utgjør en essensiell del av nettet. Bak hyperlenkene i Shulgins arbeider skjuler det seg alt fra formale eksperimenter med det visuelle grensesnittet på Web til kyberporno du ikke kommer vekk fra. På samme måte som Warhol rekontekstualiserte colabokser og avisutklipp gjorde Shulgin en lignende manøver når han inviterte til sin parodi av Internetts dårekiste under webstedet Easylife. Slik gjør Shulgin narr av surferens navigeringsbegjær og søken etter umiddelbar tilfredsstillelse og forløsning innen forbrukerkulturen.

Et av hans tidlige verk, ABC, regnes av mange som et lysende eksempel på den heroiske perioden i net.art. Brukeren kan forfølge lenker som www.xxx.com og www.ggg.com og utforske estetikken i fasetten av erfaringer man møter på Internett. Shulgin er kalt cyber-Majakovsky og verkene hans kan sies å videreføre både russisk konseptualisme og Joseph Beuys’ sosiale skulptur.

jodi - ikonoklastene

jodi utgjøres av Joan Heemskerk og Dirk Paesmans. De er formalismens yppersteprester i net.art-gruppen. jodis verker er resultat av kreativ programmering, og de er kalt nettets sanne urinnvånere. De leker med den teknologien som gjør det mulig å navigere på nettet, men dekonstruerer den og snur den med vrangen ut. Slik synliggjøres konvensjoner som ellers er skjult bak den grafiske kakafonien på Web. Ved å destruere og rekonstruere bilder og tekst, peker jodi på alle de oversettelsene et webdokument har vært gjennom.

Innholdet på nettstedene deres skifter stadig og spenner fra form art skrevet i basic HTML for tidlige nettlesere, til kløktig programmert brukerresponsiv JavaScript og CGI-kunstverk for nyere nettlesere. Jodis lavresolusjonskunst er satt sammen av stilistiske elementer, funksjonelle systemer, dataikonisk billedspråk, og utstrakt bruk av ascii-diagrammer. Verket location/index.html er et kjent eksempel. Jodi har en fascinasjon for datavirus og hacker-kultur og flere av deres verker har fått nettlesere til å bryte sammen.

Jodi har satt presedens for engasjerende grensesnitt-kunst og bidratt til myten om net.art som en anarkistisk, rabiat og utilgjengelig kunstform. Med sin tekstbaserte programmerings-aktivisme kan jodi kalles vår tids digitale ikonoklaster.

Heath Bunting - aktivisten

Briten Heath Bunting ønsket ikke først og fremst å bli forstått som kunstner, men mer som mannen i gata som vil forandre verden. Han har siden tidlig på 1990-tallet realisert prosjekter via et spekter av uttrykksformer som grafitti, performance, piratradio, e-post og BBS-systemer. Han har brukt offentlige steder som arena for ulovlig plassering av beskjeder og grafikk, gjerne med egenprodusert skriftlig tillatelse. Bunting står også bak Londons kjente Cybercafe og representerer "motstands-bevegelsen" på Internett. Som en urban etnolog eller elektronisk nomade praktiserte Bunting resirkulering av språk og symboler så vel som av datamaskiner og annet teknisk skrapgods. Denne strategien har han overført til net.art-prosjektene sine.

Sammen med Rachel Baker startet han nettstedet irational.org som er en samling nettaktivistiske prosjekter. Et av varemerkene er konsekvent bruk av komprimerte sort-hvitt bilder og ingen plug-ins.

Bunting var vert for den kjente mailinglisten 7-11 og ble i 1998 stevnet for retten av 7-Eleven-kjeden for brudd på åndsverkloven. Sist han ble stevnet for retten var han blitt pågrepet på offentlig sted med en foldekniv. Da kom det et opprop på e-post om å returnere en bekreftelse til myndighetene om at Heath Bunting virkelig var kunstner.

Olia Lialina - fortelleren

Russiske Olia Lialina kaller seg "the grandmother of net.art". Lialina har drevet Cine Fantom Filmklub og vært medutgiver av Russian Video Art and Alternative Video Compilations.

Lialinas bakgrunn fra film og video kommer til syne i hennes forsøk på å utvikle et emosjonelt språl for fortellinger på web. Det kjente nettkunstverket My boyfriend came back from the war er et godt eksempel. Verket handler om en slags konversasjon mellom en kvinne og hennes kjæreste. Det visuelle feltet utgjøres av mange såkalte "frames". Gjennom brukerens interaksjon deles skjermen opp, og hun har en gjennomført bruk av fotografier og tekst i sort-hvitt. Verket har en performativ karakter. Det utnytter browseren for det den er verdt. Fragmenteringen i HTML-grenseoverflatene skaper uventede forbindelser og stemninger mellom verkets figurer. På grunn av sin poetiske og narrative montasjeform har Lialina blitt sammenlignet med filmskaperen Sergei Eisenstein.

Lialina opprettet Art Teleportacia i 1998, som var det første kommersielle nettgalleri for salg av net.art via en form for virtuell lisensmodell. Her befestet hun også myten om de fem store innen net.art.

Aktivisme og hacktivisme

Konferansen The Next Five Minutes i Amsterdam 1996 ble en viktig arena for medieaktivister og kunstnere som ville bruke informasjonsteknologien til politiske formål og aksjoner. Aktørene var mange og de delte ikke alltid samme filosofi. Arkivene i mailinglisten nettime gir full innsikt i hacker-kunst-politikk-debatten.

En gruppe Internettaktivister som som kaller seg The Electronic Disturbance Theater stod bak prosjektet Zapas FloodNet, en støtteaksjon for Zapatistene i Mexico. Aksjonen mobiliserte 10.000 personer som leverte 600.000 treff i minuttet på offentlige servere hos Mexikanske myndigheter. Serveren til Pentagon og Frankfurt Stock Exchange ble også rammet. Nettprogrammet FloodNet er blitt stående som en taktisk nettskulptur over elektronisk sivil ulydighet.

I tillegg til Bunting og Cosic er den amerikanske gruppen RTMark av de mest kjente aktivistene innen net.art. De står bak parallelle nettsider til bl.a. WTO og president G.W.Bush. Da leketøygiganten eToys Inc. gikk til sak mot kunstnergruppen etoy som eide domenenavnet etoy.com, lanserte RTMark en protestaksjon for å svekke aksjekursen til eToys i 1999. Kursfallet kom på utrolige 4.5 billioner dollar. Dette er regnet som den dyreste kunstaksjonen noensinne.

Fremtiden?

I 1999 var den første formative epoken over i net.art. åpningen av utstillingen Net_condition ved ZKM markerte en definitiv anerkjennelse av net.art som del av den etablerte kunstverdenen. året med de store aksjonene ble også et år for institusjonalisering.

I 1999 ga Ars Electronica en pris til operativsystemet Linux og OpenSource-bevegelsen. Alternativ programvare sto sentralt innen prosjekter som name.space, Netomat og Web Stalker. Et annet eksempel er Mouchette, en nettbasert dagbok om en seksualisert tenåringsjente med paralleller til dagens reality-TV.

Mens man kan hevde at net.art handlet om smal båndbredde, kan man spørre om fremtidens nettkunst handler om bredbånd. Siden 2000 har enkelte hevdet at publikum vil ha mer enn konseptuell, tekstorientert, teoretisk og formalistisk nettkunst. Det hersker stor forvirring blant kritikere og publikum om nye uttrykk. Kan Flash-animasjoner kategoriseres som nettkunst? Ifølge teoretikeren Lev Manovich representerer flash-generasjonen noe kvalitativt nytt. Kunstnerne endrer roller og tilpasser seg et internettsamfunn i endring med nye kulturelle former i grensesnittet mellom det sosiale og teknologiske. Med nye muligheter for finansiering og økende oppmerksomhet rommer nettkunst i dag et bredere kunstfelt hvor net.art, slik den fremstår i den heroiske perioden, utgjør en historisk genre.